torsdag 14. august 2008

Den olympiske drømmen

Norsk kjørestil :

1) Observer at barn leker på motorveien foran deg
2) Slipp opp gassen og slakk på farten
3) Om noen av barna løper ut i veibanen, brems og forsøk å svinge unna.

Kinesisk kjørestil :

1) Observer at barn leker på motorveien foran deg
2) Sørg for å kjøre forbi den du holder på å kjøre forbi før du gjør
noe annet
3) Om noen av barna løper ut i veibanen, sørg for å tute på dem i
minst 2-3 sekunder før du gjør noe annet
4) Når det er for sent, trå inn bremsen alt du klarer og innbill deg
at du klarer å svinge den fullastede bussen unna

Jeg har sagt før at kinesere kjører bil som om de mister hjernemasse
hver gang de tørker seg bak. Nå har jeg fått et grusomt bevis.
Jeg reagerte ikke så mye på tutingen. Det gjør alle 2/3 av tiden her
uansett.
Jeg reagerte litt på bremsingen.
Det var først da vi svingte så kraftig at bussen holdt på å velte at
jeg skjønte noe var galt. Jeg både hørte og kjente en kraftig dunk i
bussen. Jeg tenke vi hadde sneiet borti en bil. Da vi hadde stanset,
sa Tad : "Don't look, it will be ugly!". Jeg klarte ikke la det være.
Forventet en krasjet bil. I stedet lå en liten gutt der i veibanen.
Jeg kjente jeg ville grine, men klarte det ikke. Ble kvalm, men
klarte ikke kaste opp. Det eneste jeg klarte, var å stirre på den
lille kroppen som lå urørlig i veibanen. Hele kroppen min begynte å
skjelve. Jeg forsøkte å se om det var bevegelse. Ingenting. "Pust!"
tenkte jeg. Han pustet ikke. Blodet rant fra øret hans. Den venstre
armen hans lå i en helt feil vinkel under ham.
Jeg så tomflasker spredd over et langt strekk. Det begynte å demre.
Han og de to andre barna hadde samlet tomflasker folk hadde kastet
langs veien. Barn lever i egne univers. De vet hva som er farlig, men
det som er farlig det ene sekundet, kan være glemt det neste. Gutten
så bussen, men vennene ropte på den andre siden. Da var bussen glemt.
Vi gikk av bussen. Jeg gikk rundt fronten av bussen. Knust lykt og en
diger bulk vitnet om det kraftige sammenstøtet. Jeg så flaskene. Han
hadde blitt kastet 20-30 meter bortover. Sjåføren holdt godt over 100
km/t. Plutselig rykket gutten til. Jeg skvatt nesten. "Han puster!"
tenkte jeg. Så skjedde det ikke mer. Så kom en ny rykning.
Dødskramper. Jeg kom på et program jeg hadde sett om ulykker. Kommer
det blod ut øret, er det normalt tegn på massiv hjerneskade. Lite
blod tyder på hjertestans. Den grusomme realiteten slo inn over meg
som en bølge. Jeg stod og så et barn dø.
Etter en stund kom noe som lignet en taxi. Ikke en ambulanse. De fant
noe avispapir, og bussjåføren vår la avispapir under hodet på gutten
og løftet ham opp. Han bar ham inn i baksetet på bilen og de kjørte
avgårde. Ingen førstehjelp. Ingen behandling på vei til sykehuset. Vi
ble stående og måpe. Er dette mulig? En stund etter at de var kjørt,
kom ambulansen. Han hadde ingenting å hente.
Så stanset en bil rett foran bussen. Ut kom en mann og en kvinne.
Kvinnen gikk bort til den lille blodflekken på veien og sank sammen
foran den. Tydeligvis i sjokk. Hun gråt ikke. Satt bare der på kne
med åpen munn. Som om hun ville hyle. Men det kom ikke en lyd. Hun
tok opp de små Crocs'ene hans. Så på blodflekken. Mannen snakket med
de andre. Så gikk han bort til moren. Sa noe til henne. Hun nikket.
Han hjalp henne på beina. De kjørte bort.
Etter en stund kom en ny buss for å ta oss det siste stykket til
Urumchi. Vi kom oss på hotellet og opp på rommene. De andre ville
møtes for å se på åpningen av OL. Jeg unnskyldte meg med at jeg måtte
ha noe å spise. Forsåvidt sant, men ikke hele sannheten. Trengte tid
for meg selv. Jeg gikk inn på en KFC, bestilte meg et måltid og satt
der ved vinduet og åt mens bildene fra motorveien flerret sinnet mitt
i takt med pulsen min. Jeg lot det skje. Gikk gjennom hvert eneste
sekund. Alle detaljer i all sin grusomhet. Det er måten jeg klarer å
håndtere slikt. La hjernen jobbe så mye at den til slutt aksepterer
realitetene.
Jeg så ut vinduet. Det var stille i gatene. Jeg tittet på klokka. OL
i Beijing var begynt. One world, one dream. Jeg kunne bare tenke på
den drømmen jeg hadde sett fordufte. Ilden var tent. Jeg kunne ikke
tenke på annet enn det lille lyset jeg hadde sett slukne. Og mens
mange velvalgte ord drysset over digniteter og deltagere om drømmen
og ilden i Beijing, kunne jeg bare finne tre for den drømmen og
flammen jeg hadde sett slukne der ute på motorveien :

Hvil i fred

Ragnar

1 kommentar:

Mikkel Steine sa...

Vi bor i et lite, beskyttet samfunn her i Norge. Som tobarnsfar var dette sterk lesning. Jeg håper ikke kona leser denne, da hun helt sikkert blir "hysterisk". Fra naturens side er ett liv lite verdt, men vi er også bygget slik at vi skal bry oss om alle små liv av vår egen rase vi omgir oss med. Noen ganger kan man imidlertid begynne å lure på om mennesker er nærmere maurene enn elefanten når det kommer til omsorg for andre individer.